onsdag 25. august 2010

Noe bor i disse gatene

Noe bor i disse gatene
noe gammelt, noe
veldig
gammelt, det
sitter på kafeene, det
står bak hushjørnene
det er like bak deg, der du
vandrer hjemover på sene kvelder

Noe bor i disse gatene
i lyset, i vinden, i drømmene
i skinnet fra vinduene en natt i februar
i vanndammene du går rundt
på vei til en ny dag, hopper over
på vei til den andre siden

Noe bor i disse gatene
og det liker deg ikke

Ikke i det hele tatt.

torsdag 12. august 2010

Vanviddets tentakler


Alle lesere av HP Lovecrafts dokumentariske skildring The Call of Cthulhu vet hvilken sentral rolle Oslo spiller i denne rystende fremstillingen. Det er dit Gustaf Johansen vender tilbake etter sine sjokkerende opplevelser i Sydhavet. Og det er der han møter sin uhyggelige skjebne.

For å sitere fra Lovecrafts tekst:

"Shaken with such a mental revolution as I had never before known, I now resolved to visit Mate Johansen in Oslo. Sailing for London, I reembarked at once for the Norwegian capital; and one autumn day landed at the trim wharves in the shadow of the Egeberg. Johansen's address, I discovered, lay in the Old Town of King Harold Haardrada, which kept alive the name of Oslo during all the centuries that the greater city masqueraded as "Christiana." I made the brief trip by taxicab, and knocked with palpitant heart at the door of a neat and ancient building with plastered front. A sad-faced woman in black answered my summons, and I was stung with disappointment when she told me in halting English that Gustaf Johansen was no more.

He had not long survived his return, said his wife, for the doings sea in 1925 had broken him. He had told her no more than he told the public, but had left a long manuscript - of "technical matters" as he said - written in English, evidently in order to guard her from the peril of casual perusal. During a walk rough a narrow lane near the Gothenburg dock, a bundle of papers falling from an attic window had knocked him down. Two Lascar sailors at once helped him to his feet, but before the ambulance could reach him he was dead. Physicians found no adequate cause the end, and laid it to heart trouble and a weakened constitution. "

At Johansens død ikke er en naturlig en, kan intet forstandig menneske betvile. Men makter man å ta konsekvensene innover seg? For det Lovecrafts uhyggelige skildring beviser, er at Cthulhu-kultens tentakler strekker seg helt til Oslos tilsynelatende fredfulle gater. Ja, så mektig er den, at dens symbolikk preger selv Oslos fasader - som bildet over dokumenterer. (Til alt overmål fra veggen på et hotell der en av Oslos mest fremtredende herreselskaper inntil nylig hadde sin møteplass. Implikasjonene er rystende.)

Samtidig er denne innflytelsen umulig å forstå uten å tolke noen av de uhyggelige spor Lovecraft selv nedla i sin fortellinger. For det Oslo han skildrer, vel, det er ikke helt det Oslo som var, selv på hans tid. Det har gjenkjennbare trekk, men samtidig elementer som bare lar seg forstå hvis vi innser at deler av fortellingen foregår i noen av byens mellomrom.

For en visjonær som Lovecraft var selvsagt ikke mellomrommene noen hemmelighet. Tvert i mot, hans fortellinger byr på overveldende beviser for at han selv vandret fritt i dem, at han var en mann som til fulle forstod deres vesen og betydning - og de bokstavelig talt vanvittige implikasjoner dette medfører når ufattelig ondskap fra bortenfor de sfærer vår fornuft kan fatte truer med å sprenge seg vei inn i vår virkelighet.

Lovecraft advarte oss mot de farer som truer. Og han gav oss verktøy for å gjenkjenne disse ufattbare abominasjonene når de stikker sine tentakler frem for å dytte oss over galskapens klippekanter.

At de - og deres forkvaklede tilhengere - er blant oss, det kan vi, når vi ser beviser som det over, ikke lenger betvile. Alt vi kan gjøre er å ta betydningen innover oss. Og skjelve i ukontrollert frykt når vi hører deres dumpe skritt komme mot oss i universets natt.

torsdag 5. august 2010

Løvene fra Loaros


Det er ikke uvanlig å høre klager over at Oslo mangler en zoologisk have. Man er liksom ikke en skikkelig by uten en zoologisk have, sies det.

Det er en påstand med en betydelig svakhet. For Oslo har en zoologisk have. Den er bare godt gjemt.

Ikke bare det, Oslo Zoo er en ganske sensasjonell zoologisk have. Du finner dodoer, griffer, husmus, yetier og - selvfølgelig, vi er tross alt i Tigerstaden - tigere. Men først og fremst (absolutt først og fremst): løver.

Løvene fra Loaros.

Oslo er en by full av løver. De vokter parlamentet. De stirrer ned fra hustakene. De våker, som karen på bildet, over noen av forstedenes hus. (Naboens, når sant skal sies.) Og de er absolutt ikke bare monumenter.

Løvene vokter grensene. Grensene mellom det som er og det som også er. De står der mellomrommene folder virkeligheten. De er grensemarkører mellom Den Alminnelige Byen og Den Andre.

Og noen løver ... noen løver går fritt omkring. Det er de som holder - når de ikke har viktigere ting å gjøre - til i Oslo Zoo. Når de har viktigere ting å gjøre derimot ...

For løvene fra Loaros er ikke som andre løver. Også hvis vi ser bort fra at selv de som går fritt rundt er av stein.

tirsdag 3. august 2010

Om mellomrom

Byer eksisterer i tid. Og rom.

Byer har utstrekning. Avstand fra punkt A




til punkt B.

Men byer - alle byer - har noe mer. De har ikke bare rom. De har mellomrom. Steder der byen folder seg inn i seg selv. Der gater, kvartaler, hele bydeler kan gjemme seg. Og bare la dem de ønsker det finne seg.

I disse mellomrommene - sprekker i Den Alminnelige Byens fundament - lever De Andre sine liv. Liv som på mange måter ligner på våre. Men som på noen måter - noen svært viktige måter - ikke ligner på våre i det hele tatt.

De Andre er del av samme by som oss. Men deres by er større. De kan gå i våre gater. Og de kan gå i sine. Noen av dem, noen få, kjenner alle Den Andre Byens kriker og kroker. Noen av dem kjenner bare deler.

For selv mellomrommene har mellomrom.

Denne byen. Byen hvis gater er mine. Byen vi kjenner som Oslo. Denne byen er rik på mellomrom. Kanskje har du allerede en anelse om at de finnes. Kanskje har du fått et glimt av ett (eller flere) av dem.

Det er får absolutte regler for mellomrommene, men i de fleste tilfeller er det slik at de omgir seg med vaghet. Gater, kvartaler, områder som på en eller annen måte er uklare. Der gatene er mistenkelig like. Der husene er vanskelige å huske. Der du aldri helt klarer å huske hvor noe ligger. Bare nesten. Og du gjerne nages av en mistanke om at det ikke var akkurat slik forrige gang.

Av og til får du et glimt ned en gate som ikke skulle vært der. Eller hører lyden av folkeliv som ikke er der. Tilsynelatende. For noen steder er foldene tynne. Noen steder er vagheten selv vag.

Dette er Loaros. Oslo ... og Det Andre Oslo. Alt foldet inn i en by. Denne byen.

Vår by.

onsdag 28. juli 2010

Det som er og det som også er

Byer er. Og de er ikke.

De er ikke mange av de ting vi gjerne tror at de er. Og de er mange ting vi ikke vet at de er. De lever sine egne liv. Vi som lever våre liv i dem, er gitt oppholdstillatelse. Men heller ikke mer.

Byer er. Og de er ikke. Og noe av det de ikke er, er nettopp ting som gjør dem til hva de er.

Byer har historie. Og de har historier. Noen av dem er fortalt. Noen av dem er allerede glemt. Noen av dem venter på å bli oppdaget, tålmodig, på et gatehjørne ikke langt herfra.

Loaros er Oslo. Eller ikke. Eller hva Oslo skulle vært. Hvis det var slik mange hevder at det er. Men det er det ikke.

Det er en fortelling som er fortalt. Men den skal fortelles også her. En annen gang. Dette er ikke tiden. Dette er ikke stedet.

Stedet er Loaros. Og det er alltid nesten her. Men ikke helt. Aldri helt.