torsdag 12. august 2010

Vanviddets tentakler


Alle lesere av HP Lovecrafts dokumentariske skildring The Call of Cthulhu vet hvilken sentral rolle Oslo spiller i denne rystende fremstillingen. Det er dit Gustaf Johansen vender tilbake etter sine sjokkerende opplevelser i Sydhavet. Og det er der han møter sin uhyggelige skjebne.

For å sitere fra Lovecrafts tekst:

"Shaken with such a mental revolution as I had never before known, I now resolved to visit Mate Johansen in Oslo. Sailing for London, I reembarked at once for the Norwegian capital; and one autumn day landed at the trim wharves in the shadow of the Egeberg. Johansen's address, I discovered, lay in the Old Town of King Harold Haardrada, which kept alive the name of Oslo during all the centuries that the greater city masqueraded as "Christiana." I made the brief trip by taxicab, and knocked with palpitant heart at the door of a neat and ancient building with plastered front. A sad-faced woman in black answered my summons, and I was stung with disappointment when she told me in halting English that Gustaf Johansen was no more.

He had not long survived his return, said his wife, for the doings sea in 1925 had broken him. He had told her no more than he told the public, but had left a long manuscript - of "technical matters" as he said - written in English, evidently in order to guard her from the peril of casual perusal. During a walk rough a narrow lane near the Gothenburg dock, a bundle of papers falling from an attic window had knocked him down. Two Lascar sailors at once helped him to his feet, but before the ambulance could reach him he was dead. Physicians found no adequate cause the end, and laid it to heart trouble and a weakened constitution. "

At Johansens død ikke er en naturlig en, kan intet forstandig menneske betvile. Men makter man å ta konsekvensene innover seg? For det Lovecrafts uhyggelige skildring beviser, er at Cthulhu-kultens tentakler strekker seg helt til Oslos tilsynelatende fredfulle gater. Ja, så mektig er den, at dens symbolikk preger selv Oslos fasader - som bildet over dokumenterer. (Til alt overmål fra veggen på et hotell der en av Oslos mest fremtredende herreselskaper inntil nylig hadde sin møteplass. Implikasjonene er rystende.)

Samtidig er denne innflytelsen umulig å forstå uten å tolke noen av de uhyggelige spor Lovecraft selv nedla i sin fortellinger. For det Oslo han skildrer, vel, det er ikke helt det Oslo som var, selv på hans tid. Det har gjenkjennbare trekk, men samtidig elementer som bare lar seg forstå hvis vi innser at deler av fortellingen foregår i noen av byens mellomrom.

For en visjonær som Lovecraft var selvsagt ikke mellomrommene noen hemmelighet. Tvert i mot, hans fortellinger byr på overveldende beviser for at han selv vandret fritt i dem, at han var en mann som til fulle forstod deres vesen og betydning - og de bokstavelig talt vanvittige implikasjoner dette medfører når ufattelig ondskap fra bortenfor de sfærer vår fornuft kan fatte truer med å sprenge seg vei inn i vår virkelighet.

Lovecraft advarte oss mot de farer som truer. Og han gav oss verktøy for å gjenkjenne disse ufattbare abominasjonene når de stikker sine tentakler frem for å dytte oss over galskapens klippekanter.

At de - og deres forkvaklede tilhengere - er blant oss, det kan vi, når vi ser beviser som det over, ikke lenger betvile. Alt vi kan gjøre er å ta betydningen innover oss. Og skjelve i ukontrollert frykt når vi hører deres dumpe skritt komme mot oss i universets natt.

2 kommentarer:

  1. I feel it in my tentacles
    I feel it in my toes
    Cthulhu's all around us
    And so the story goes

    SvarSlett